Arkitektene hadde vært på studietur til Marokko og sett de kubiske husene som ligger stablet oppå hverandre langs fjellsidene. Prinsippet var perfekt for rasjonell masseproduksjon. Dermed fikk Per Cappelen og Torbjørn Rodahl ideen om å tegne klynger av kubiske, vinkelformede hus tett i tett på en norsk furukolle seint på 60-tallet.
Sankthansfjellet borettslag på Haugerud utenfor Oslo har gangveier mellom furuleggene og kassehusene. Men du ser ikke inn til de som bor der. Husene ligger tett, men de vender mot en privat liten uteplass i atriet, der inngangen også ligger. I tillegg har de en tilbaketrukket takterrasse og en forhage som ligger ut mot fellesarealene.
– De private uteplassene og lite innsyn gjør trolig at man får større toleranse for naboer, sier arkitekt Siv Larsson som selv bor i borettslaget med kledning og materialer fra Moelven.
Det har potensial til å bli verdsatt av en ny generasjon som ikke har aversjoner mot kassearkitektur fra 70-tallet
Husene gir rom for individualitet og personlige tilpasninger. Man kan være ute, og velge om man vil være privat eller sosial. I atriet kan man ha prosjekter eller rot som ikke plager naboen. De bilfrie områdene internt i borettslaget og de varierte nærområdene gjør det svært barnevennlig. – Her bor vi naturskjønt med kort vei til byen, sier Larsson om borettslaget som ble planlagt før kravet til universell utforming, og derfor egner seg best for de spreke.
70-tallets byggefelt av denne typen har vært utskjelt for sin enkle kasse-på-kasse-design. Men det er på tide å overvinne slike fordommer, mener stipendiat ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, Anne-Kristine Kronborg.
– Borettslaget har tålt tidens tann godt. Men det har også potensial til å bli verdsatt av en ny generasjon som ikke har aversjoner mot kassearkitektur fra 70-tallet, sier hun.
Hun mener at boligkjøpere som setter pris på det rene formspråket og «funkisstilen», vil fatte ny interesse for kassehusene. Men det forutsetter at borettslaget tar vare på arkitekturen og rendyrker særpreget.
– Tiden har på en måte arbeidet for Sankthansfjellet.
Alle husene i Sankthansfjellet var i utgangspunktet identiske. Men de ble satt sammen i ulike grupperinger og plassert ulikt i det kuperte terrenget. Noen utbygginger og nye vinduer har det blitt, men nå har borettslaget en forhåndsgodkjent plan for forandringer. Og for et par år siden ble fasadene malt i tre ulike nyanser av brunt. Det enkelte hus fikk definert sin egen farge til forskjell fra naboen, samtidig som området blir enhetlig.
– Tiden har på en måte arbeidet for Sankthansfjellet. Fra å være omtalt som «brakker», men et flott sted å bo, har det nå på ny blitt moderne, med sitt renskårne kubiske uttrykk. Og fremdeles et flott sted å bo, sier Larsson.
Mer på Moelvens nettside